Gunnemors interiørblogg: Nostalgi på veien!

Hva er vel mer beroligende for sjelen enn å vandre på en gammel setervoll. Høre bekken klukke, og lukte på hvitveis, lyng og sommer! Jeg har fått muligheten til dette denne forsommeren, da jeg desverre måtte gå til sykemelding for tennisalbue og en utrolig sliten kropp. Det er greit at vi skal greie så mye, være effektive og holde dagene med mange aktiviteter, men det kommer til et punkt der det kanskje kan være lurt å stoppe opp og kjenne at dette er altfor mye for meg. I allefall har jeg kommet til det punktet denne gangen. Ikke synes jeg det er noe nederlag heller, men skulle jo ønske kroppen tålte mer enn den faktisk har gjort denne gangen.

Hvitveisen er nydelig der den står og nikker med blomsterhodene sine som store tepper på bakken. Vi har ikke så mye av dem der jeg bor til daglig, men da jeg var hjemme hos mamma i Trlag nøt jeg synet av de blomstene som for meg vitner om at nå er det vår og nesten sommer.

Eller hva med grinda som ligger på bakken og minner meg på forgagne tider, der setervollen var et yrende liv av dyr og mennesker, og grinda måtte stenges for å holde dyrene på behørlig avstand fra de daglige gjøremål. Der tempoet ble opprettholdt av fjøsstell, melking, ysting og laging av matvarer som kunne selges for å skaffe til veie det en ellers trengte. Av og til mimrer jeg over hvordan dagene da var. Slitsomt nok vil jeg tro, men uten det jaget og maset vi har i dag. Tid kommer, er det et ordtak som heter, og det prøver jeg å huske på mitt i travelheten min. Det en ikke greier å gjennomføre i dag, kan en bruke dagen i morgen til.

Seterbua var ikke stor, men arbeidet ble gjort. En skulle jo bare sove der. Resten foregikk stort sett ute. "Jeg drømmer meg bort i samtalen som foregikk, parafinlampa som blafret om kvelden, historiene som vandret på folkemunne". Tiden vil aldri komme igjen, men vi kan bevare gode minner om en tid som var. Jeg er oppvokst på gård, og noen ganger stopper jeg opp og tenker på den tiden også. Tror faktisk det er sunnt innimellom. En form for nullstilling. Jeg trengte disse ukene denne våren for å finne ut hva som betyr mest, og finne litt tilbake til den jeg ønsker å være. Prosessen er ikke ferdig, og kanskje vil den aldri bli det heller, men den har begynt. Og begynt, er ikke fullendt, men kan bli det.

Til slutt viser jeg litt av kjøkken kroken min. Den er heller ikke fullendt, men begynt. Jeg tar litt om gangen, og venter til jeg finner det jeg vil bruke. Ingen har sagt at Roma ble bygd på en dag, og mitt hus er heller ikke ferdig, slik jeg ser det for meg i hodet, eller slik drømmen min er. Sannsynlig vis blir det aldri det heller, men jeg har jo lov å drømme, for uten drømmer og visjoner dør en sakte.